Bli en bedre sjåfør med bilspill

Å simulere

Å simulere noe har vært et konsept siden lenge før datamaskiner ble oppfunnet. Småbarns lek dreier seg ofte om å simulere noe fra de voksnes verden - leke doktor, leke familie, kjøre med lekebiler. Idrettsutøvere som ikke alltid fysisk enkelt kan utføre sin idrett finner gjerne måter å simulere deler av den, slik at de kan forbedre seg. For eksempel skihoppere som har laget en liten rampe med et par skinner, der man kjører ned stående på et lite brett med hjul under, og så hopper man rett før kanten og lander i skumgummi. Simulering av selve hoppøyeblikket.

Med datamaskiner og spillkonsoller har man fått en ny arena for ting som simuleres. Det kan være fotballspill, krigsspill, byplanlegging, flyspill, racing og mye annet. I utgangspunktet er det meste laget for å være morsom underholdning, og kan plasseres under paraplyen "spill". Programvare som har som mål å gi så korrekt gjengivelse som mulig, gjerne for å forberede seg til noe i virkeligheten, plasseres gjerne under paraplyen "simulator".

Noen bilspill kan gå under begge paraplyer. Man pleier å tenke at jo mer realistisk et bilspill er, jo mer nærmer det seg simulator. Etterhvert som man beveger seg langs den aksen, så forsvinner gjerne en god del av de klassiske spillelementene/designene. "Rubber band effect", for eksempel, er noe spillutviklere fant opp for at bilene skulle holde seg mer samlet og løpet være interessant hele veien - de som får en solid ledelse mister "umerkelig" litt effekt og holdes litt igjen, mens de lenger bak får en boost og kanskje litt mer grep. Slikt finnes ikke i simulatorer. Oppdrag, samle penger, låse opp serier og biler er også vanlige elementer i bilspill, og som regel fraværende i simulatorer. Det samme gjelder å betale for å få en bedre bil enn andre, enten det dreier seg om spillpenger eller ekte penger (såkalt pay-to-win). Det som derimot gjerne gjør seg gjeldende i simulatorer, dog, er at oppsett av biler er simulert - dvs. vinkel på vinge, girutveksling, høyde foran og bak, dekktrykk og en hel haug annet man kan tune på en racerbil. Så sånn sett er det faktisk, gjennom å være smartere og flinkere på analyse enn andre, mulig å skaffe seg en bedre bil likevel. Akkurat som i virkeligheten, egentlig.

For de ivrigste: Grafene viser analyse av telemetri, altså opptak fra sensorer på bilen. Man har faktisk eksakt de samme analysemulighetene på simulator og i virkeligheten!

For de ivrigste: Grafene viser analyse av telemetri, altså opptak fra sensorer på bilen. Man har faktisk eksakt de samme analysemulighetene på simulator og i virkeligheten!

Akkurat som i virkeligheten?

Her passer det å dvele litt. Konkurranser i dataspill er jo stadig mer i vinden, med høy deltakelse, stor prestisje og i mange tilfeller vanvittige pengepremier. Dette kalles esport. Felles for alle esporter er at de er basert på et spill. Det som skiller racingsimulatorer fra øvrig esport, er at andre spill som regel baseres på tastatur, mus eller joystick for å simulere helt andre typer bevegelser, som for eksempel å snike seg rundt et hjørne og skyte med gevær. Dagens racingsimulatorer har derimot kommet dit at deltakerne faktisk utfører eksakt samme bevegelser som en profesjonell racerfører i en ekte bil!

Men utførelsen, oppgavene man gjør og alle bevegelser, er helt identiske

Mens de fleste som spiller bilspill er fornøyd med håndkontrollene sine, velger en del å skaffe seg ratt med pedaler. Og det har i løpet av de senere år dukket opp stadig bedre slik hardware. Man får nå kjøpt rigger med racing-stoler, solide pedalfester og rattfester, pedaler som etterligner virkelige pedaler, ratt som etterligner virkelige ratt, H-girspaker og sekvensielle girspaker, håndbrekk, knappebokser for dashboard-knapper og egentlig alt en racerfører sitter i og omgir seg med. Med pedaler tunet til å simulere en virkelig racerbil, hvor bremsen typisk måler trykk heller enn posisjon, og presisjonsratt som gir samme opplevelse av dreiemotstand (eller plutselig mangel på sådan!) som et virkelig ratt basert på kreftene som virker på forhjulene akkurat der og da, så er teknisk sett kjøringen identisk med virkeligheten.

Bildene under viser evolusjon i en simracers utstyr - det kan starte veldig billig!

...og ende opp omtrent så dyrt som man vil.

Eieren av dette utstyret, både "før"- og "etter"-bildet, er en av Norges raskeste simracere og heter Glenn-André Key. For andre år på rad kjemper han i toppen av SimRacing Grand Prix, og har også flere andre solide prestasjoner.

Eieren av dette utstyret, både "før"- og "etter"-bildet, er en av Norges raskeste simracere og heter Glenn-André Key. For andre år på rad kjemper han i toppen av SimRacing Grand Prix, og har også flere andre solide prestasjoner.

Det er selvfølgelig opplevelsesmessige forskjeller, som at man ikke kjenner G-krefter, at bilen ikke rister og bærer seg, at man ikke er redd for å skade seg etc. Men utførelsen, oppgavene man gjør og alle bevegelser, er helt identiske. Dermed er ferdigheter overførbare. På dette nivået kaller man gjerne aktiviteten simracing - simulert racing.

Proffer i simracing? Og simracere i virkeligheten?

Så hvis simracing er "helt identisk" med virkeligheten, skulle ikke da det bety at de beste simracerne kan hoppe inn i en virkelig racerbil og hevde seg der? Og motsatt, at de beste virkelige racerne kan hoppe inn i en simulator og være konkurransedyktig der? Jo, logisk sett skulle det henge sammen slik. Og i stor grad gjør det det også!

I skrivende stund pågår den offisielle simracingkonkurransen i Norge, kalt SimRacing Grand Prix (har også Facebook-side), støttet av Norges Bilsportforbund. Der er det flere av bilsportforbundet sine beste utøvere som har dukket opp. For eksempel:

• Christian Krognes, årets bilsportutøver 2018. Også i SimRacing Grand Prix kan han finne på å utfordre toppen og jakte en pallplass.
• Emil Heyerdahl, årets bilsporttalent 2018. Henger med innenfor topp 10 når han har tid til å forberede seg.
• Theodor Olsen, årets bilsporttalent 2017. Også topp 10-kandidat.
• Dennis Hauger, Norges store håp i formelbiler. Kan finne nok fart til å utfordre pallen.

Australias toppfører Shane Van Gisbergen, sammen med blant annet verdens første profesjonelle simracer Rudy Van Buren (ansatt av Formel 1-laget McLaren) kjørte bil sammen i virtuell endurance. I en annen bil stilte F1-konkurrentene Lando Norris og Max Verstappen opp sammen.

Australias toppfører Shane Van Gisbergen, sammen med blant annet verdens første profesjonelle simracer Rudy Van Buren (ansatt av Formel 1-laget McLaren) kjørte bil sammen i virtuell endurance. I en annen bil stilte F1-konkurrentene Lando Norris og Max Verstappen opp sammen.

... Og motsatt vei?

Flere har vunnet konkurranser via Gran Turismo på Playstation og fått i premie å kjøre ordentlige løp for Nissan. Noen av disse vinnerne har hatt lange profesjonelle karrierer som følge av dette, og har vunnet både store enkeltløp og verdensmesterskapsserier, i den virkelige verden. I 2018 og 2019 har tilsammen tre ulike simracere fått prøve seg i det virkelige Race of Champions, mot mestere fra Formel 1, Rally og mange andre kategorier. Alle simracerne har vunnet minst én duell hver, deriblant faktisk mot Formel 1-førere. Så å si alle simracere som går over til virkelig racing, uansett hvilket nivå de prøver på, rapporterer at de ser fordeler med sin bakgrunn som simracere. Jeg selv har også tatt steget over - og kjørte mitt første virkelige løp i en alder av 36 år. Av fordeler jeg mener å ha hatt som følge av simracing, kan jeg nevne den nødvendige forståelsen for å rette opp skrens (men helst unngå skrens, selvfølgelig!), betydningen av å finne optimalt spor rundt banen, å føle og utnytte vektforskyvningen i bilen, trening i å lære nye baner raskt, analytisk tilnærming for å maksimere læring selv med begrenset tid i bilen, forståelse av både defensive spor og hvordan angripe biler foran, samt generell racecraft. Samt selvfølgelig at jeg har konkret kjennskap til baner jeg skulle kjøre - i enkelte tilfeller til og med laserscannede versjoner med millimeterpresisjon på humper og ujevnheter.

Greit, men hva med oss som ikke har tenkt å bli racerførere?

Det er faktisk mye man kan bli bedre på når det gjelder vanlig kjøring, uten at man har ambisjon om å bli racerfører. Kjøring på bane er tross alt relevant og interessant kun for et mindretall. La oss ta en liten omvei for å forklare…

Tradisjonelt har man delt online racing i to kategorier: Public lobbies eller åpne servere, det vil si servere/løp hvem som helst kan logge seg på, og ligaer, som er lukkede konkurranser der man må være påmeldt og gjerne forhåndsgodkjent. Åpne servere har i de fleste tilfeller vært totalt kaos, anarki og med stor tilbøyelighet til å kræsje seg forbi biler heller enn å ta det som en seriøs konkurranse. Av den grunn har ligaer for mange vært redningen. Men de senere år har det dukket opp alternativer. iRacing var først ute med et automatisk ratingsystem som i tillegg til å se på hvor rask en fører er, vurderer hvor trygt og ryddig vedkommende kjører. Flere har laget varianter av slike systemer. Poenget med dette er å kunne avgrense visse biler/serier til de tryggeste førerne, og i tillegg å kunne plassere de raskeste sammen med de raskeste og de tregeste sammen med de tregeste. De største poengene og "skryterettighetene" får man naturligvis av å slå de raskeste. Dermed vil de fleste ønske å prestere sitt beste, slik at de får vise seg frem nettopp mot de raskeste. Når man samtidig også scores på hvor trygg kjøringen er, så har man altså incentiver til å kjøre pent og korrekt og ikke bruke ufine midler til å komme seg fremover i feltet.

Et utgangspunkt som hjelper mange, er å tenke "alle andre er idioter inntil det motsatte er bevist"

Mens man stiger i gradene, så må man nødvendigvis gjennom nivåer der førerne man kjører mot enten bare er uerfarne, eller ikke villige til å lære, eller til og med noen som rett og slett ikke bryr seg. Mange seriøse førere blir frustrerte over hvor mange uhell de blir utsatt for, og hvor mye rar kjøring de opplever underveis. De fleste lærer dog å håndtere motstandere av "lavere kvalitet". Det er en del av utdannelsen. Man begynner å skjønne hvordan de andre bilene beveger seg, selv de mest upredikerbare av dem. Et utgangspunkt som hjelper mange, er å tenke "alle andre er idioter inntil det motsatte er bevist". Da vil man alltid anta det verste, og kalkulere tryggere måter å kjøre sammen med dem på. Videre er det lurt å lære seg å se langt fremover, ikke bare følge med på baklysene til nærmeste bil - det har stor verdi å se når biler lenger foran fighter innbyrdes, slik at man kan spå når en av disse kommer til å spinne og blokkere veien. Kun da har man selv nok tid til å styre trygt unna. Alle triks brukes, inkludert å se gjennom vinduene på bilen foran, dersom det er mulig. Samtidig som alt dette foregår passer en god fører også på å følge med på speilene, for å ha kontroll på aggressive biler bakfra. Når en god fører bremser vil han også kaste et blikk i speilene for å se at bilene bak bremser og ikke prøver på noe dumt - og hvis de prøver på noe dumt, så har man da sjansen til å sette i gang unnvikende manøvre. Alt dette har du nytte av dersom du ønsker å være trygg sjåfør i trafikken - å tenke langt frem for å forutse mulige risikosituasjoner, og å bruke det du har av synlige flater for å følge med på hva som skjer.

Det er selvfølgelig et litt trist utgangspunkt å anta at medtrafikanter er idioter, men i det minste er det kjekt å ha trent opp sanseapparatet og den raske analytiske evnen av situasjoner, inkludert antakelsen om at andre førere når som helst kan gjøre hva som helst. Men poenget er jo at man lærer seg å holde litt bedre avstand, følge mer med og skaffe seg bedre overblikk, og trene opp ferdigheter i å predikere hva som kommer til å skje. Alt dette er veldig nyttig i trafikken! Det vil blant annet redusere antall unnvikende manøvre man blir nødt til å gjøre, samtidig som man gjerne er bedre rustet for å håndtere dem korrekt.

Kommunisere med bilen

Enda en ting mange lærer gjennom simracing, er hvordan bilen brukes til å kommunisere tydelig. Etter tilstrekkelig mange misforståelser mens man lærer seg simracing med andre mennesker, så vil de fleste begynne å se et mønster, og gjennom å se på andre og oppleve deres bevegelser på banen lære mye om det å kommunisere med bilen. Dette er overførbart til trafikk. Og i neste omgang kan det også være mulig å innse at måten man har kommunisert med sin bil faktisk kan skremme andre trafikanter - noe folk flest antakelig ikke egentlig ønsker. Dermed kan simracing bidra til å luke ut en del aggressiv kjøring også, og gjøre sjåfører bevisst på plassering i veibanen og andre signaler som bilen sender.

Bilkontroll blir også et tema. Når man kjører racerbil, også simulerte racerbiler, er poenget å kjøre dem så fort som mulig, det vil da i praksis si på grensen av grepet dekkene tilbyr. Kjører man helt på grensen vil man ofte også trå over den, og man lærer seg hvordan dette føles og hvilken effekt det har på bilen. Samt at man lærer seg hvordan man gjenvinner kontrollen, og, ikke minst, når man må innse at den rett og slett er tapt. Gjennom å ha denne kunnskapen vil en simracer lettere kunne skjønne når det er på tide å kjøre mer forsiktig, for å være sikker på å kunne beholde kontrollen. Når man vet hvor lett den kan mistes om man presser for hardt, og gjenkjenner faresignalene, så vil man naturlig roe seg om for eksempel underlaget føles glatt, eller ekstra humpete, eller omgivelsene er ekstra uoversiktlige.

Så da installerer jeg bare en simulator og kjører et par ganger?

Nei, så enkelt er det nok ikke. For å få utbytte av kjøringen er man nødt til å sette seg inn i hvordan alt fungerer, og kjøre som om det var ekte. Dette inkluderer blant annet å ikke bruke eksterne kameravinkler, men bruke synsvinkelen til en ekte fører (og sette opp synsvidden riktig!), ikke bruke andre biler som brems, trene før løp etc. Det er kun når man tar det seriøst at man lærer seg konsistent kjøring, å kjenne igjen når bilen presses på grensen av dekkenes grep, hvordan håndtere andre biler på banen og liknende. Og det er også først da man oppnår effekt som kan hjelpe på kjøringen i virkeligheten også.

Tar man det kun som et spill, så får man ikke samme effekt. Men det er jo fortsatt mulig å ha det gøy!

Høydepunkter fra da Norges raskeste simracer, Tommy Østgaard, nylig ble første nordmann til å vinne et VM-løp på iRacing.