En rettferdig kamp for naturen

Naturkampen er en rangering av alle Norges kommuner, basert på en rekke kriterier som sier noe om hvor mye kommunene satser på naturen, hvor mange dispensasjoner som medfører naturtap som gis, og hvor godt kommunen jobber med å beskytte naturen.

Kantega utviklet første versjon sammen med Sabima for tre år siden. Siden har vi vært med å bygge videre på et verktøy med stadig mer påvirkningskraft, gjennom utvikling, UX og nå også matematikk.

I årets versjon har vi nemlig sett nærmere på selve rangeringsmodellen som ligger til grunn for den endelige resultatlisten. Dette ligger i kjernen av løsningen — hvordan skal en sammenstille resultater for til dels svært ulike kriterier på en god måte?

Utvikling, UX og data science på lag for en stadig bedre løsning

Utvikling, UX og data science på lag for en stadig bedre løsning

Noen av kriteriene er kategoriske, for eksempel om kommunen forsøker å stoppe spredning av fremmede arter. Andre er numeriske verdier — for eksempel hvor mye penger kommunen bruker på naturkompetanse, og de statistiske egenskapene for disse fordelingene spriker enormt.

Hvordan bør man da gå frem for å sammenstille resultatene for årets 15 kriterier på en rettferdig og forståelig måte?

Forkaste alle poeng

De første utgavene av Naturkampen var basert på et poengsystem. Poenggivingen måtte tilpasses den enkelte indikator. For et ja/nei-spørsmål innebar dette enten ingen poeng eller full pott. Numeriske verdier, for eksempel andelen bekker og elver med god økologisk tilstand, måtte behandles annerledes — fordi en ønsket å gi gradvis økende poeng jo bedre en kommune presterte.

Det er enkelt å summere slike poeng, men vanskelig å si noe om hvordan en slik sum skal tolkes. I tillegg er det umulig å unngå at noen kriterier får mer vekt enn andre, fordi de underliggende statistiske egenskapene er ulike. For manglende verdier var en nødt til å vekte opp de resterende kriteriene, noe som også gjorde tolkningen vanskelig.

I bunn og grunn kunne en også argumentere for at det var rom for å justere sluttrangeringen i favør eller disfavør noen kommuner ved å endre på små regler — en uheldig egenskap ved en konkurranse som bør fremstå så objektiv som overhodet mulig.

Første steg i utvikling av det nye rangeringssystemet var derfor å forkaste alle poeng. Et poengløst system har en del fordeler:

• Det er unødvendig å bestemme hvor mange poeng et spesielt resultat skal gi. Det eneste en behøver er en rangering, som oftest gitt av verdiene selv. Det sier seg selv at det er bedre å ha et politisk ønske om å bli arealnøytral — men nå slipper en altså å kvantifisere dette ønsket ved en poengverdi.
• Avrundingsfeil, som spesielt kan ha mye å si ved aggregering, er ikke et problem
• Både kategoriske og numeriske verdier kan behandles helt likt. Alt en behøver er en rangering som enten sier hvilke kategorier som er bedre enn andre, eller om en ønsker en lav eller høy verdi
• En trenger ikke å bekymre seg for at den underliggende distribusjonen av verdier betyr noe for poenggivningen

Før genererte råverdiene en poengsum — nå ser vi bare på rangeringen

Før genererte råverdiene en poengsum — nå ser vi bare på rangeringen

Med poengene fjernet står en med 15 ulike rangeringer av alle kommuner. Så kommer neste utfordring. Hvordan skal en sammenstille disse 15 rangeringene på en rettferdig måte?

En umulig oppgave?

Den fundamentale oppgaven en står igjen med er å utforme et preferansevalgsystem. Man kan altså se på hvert kriterium som en stemmegiver, som rangerer alle kandidater, i dette tilfellet kommune.

Det er dessverre beviselig at det ikke eksisterer et helt ideelt preferansevalgsystem. Arrows umulighetsteorem beviser mer konkret at det ikke er mulig å konstruere et system som er både ikke-diktatorisk, paretoeffektivt, som tillater fri rangering, og har egenskapen ofte kalt uavhengighet til irrelevante alternativer.

Om dette ble for teoretisk er det viktigste å vite at det ikke eksisterer et perfekt system for å aggregere rangeringer. Om det ikke ble teoretisk nok anbefales denne langt mer grundige forklaringen.

Et godt system

Med viten om at det ikke finnes noe 100% ideelt system, ble oppgaven å velge et godt system. Vi la vekt på å innføre et rettferdig system som var relativt enkelt å forklare og etterprøve.

Rettferdighet er et stort begrep, men i denne sammenhengen kan en argumentere for at Concordetkriteriet er et fint utgangspunkt. Et preferansevalgssystem som oppfyller dette kriteriet vil alltid velge en kandidat som vinner innbyrdes kamper mot alle andre motstandere, hvis en slik kandidat eksisterer.

Med krav om en metode som oppfyller Concordetkriteriet stod vi igjen med en håndfull systemalternativer. Valget falt på Copelandmetoden, som er en relativt enkel metode å forklare — her som pseudokode:

1for hver kommune X:
2  sett copelandscore = 0
3  for hver konkurrerende kommune:
4    finn ut hvem som vinner flest kriterier innbyrdes
5    dersom X vinner flest:
6     copelandscore = copelandscore + 1
7    eller dersom X vinner like mange:
8     copelandscore = copelandscore + 0.5
9sluttrangere alle kommuner etter copelandscore

Det er forhåpentligvis enkelt å forstå systemet, og det kommer tydelig frem at ethvert kriterium vektlegges på akkurat samme måte. Innenfor dette rammeverket er det også trivielt å legge til nye kriterier.

I tillegg håndteres kriterier som ikke skal sammenlignes — for eksempel fordi det er irrelevant å sammenligne bygging i strandsone for kommuner uten strandsone — veldig elegant. Det utelates simpelthen fra den innbyrdes sammenligningen kommuner mellom.

Samtidig er det kanskje noen som spotter en utfordring? Det vil nemlig være en viss sannsynlighet for at to kommuner oppnår akkurat samme Copelandscore, og med det ender uavgjort. Det skjedde så høyt oppe som på 2. plass i årets rangering.

Før var sluttrangeringen basert på summering av poengsummer - nå er den basert på et preferansevalgsystem der hvert kriterie en stemmegiver, og kommunene er kandidatene

Før var sluttrangeringen basert på summering av poengsummer - nå er den basert på et preferansevalgsystem der hvert kriterie en stemmegiver, og kommunene er kandidatene

Før var sluttrangeringen basert på summering av poengsummer - nå er den basert på et preferansevalgsystem der hvert kriterie en stemmegiver, og kommunene er kandidatene

For de som er nysgjerrig er det selvfølgelig også, som det beviselig må være, et av Arrow´s ønskelige egenskaper som ikke er oppfylt — nemlig uavhengighet til irrelevante alternativ.

Dette er dog mest bekymringsverdig om en er redd for taktisk stemmegivning — en lite relevant bekymring når stemmegiver er observerte datapunkt og kandidatene er kommuner.

Hva betyr dette egentlig for naturen?

Vi håper det nye rangeringssystemet for Naturkampen er enkelt å forstå, transparent og oppleves rettferdig. Dette gir forhåpentligvis enda mer tyngde og tiltro til det ekstremt nyttige verktøyet Naturkampen er.

Vi liker alle en fair fight — også når det handler om å være best innen naturvern og naturmangfold. Og som Espen Barth Eide så fint sa det i forbindelse med offentliggjøringen av årets resultater: …fakta skal ha makta